Hi- trening og jakt.

 

Her presenteres noen artikler ved hitrening og hijakt.

 

Follo Østfold DHK har eget kunsthi i Hølen. Her arrangerte vi organisert hitrening, og våre hiprøver.
Pr nå er det ikke tillatt å trene på levende vilt, så det er ingen aktivitet i hiet.

 

 

Litt om de forskjellige hi-hundene og kunsthi:

Tekst: Steinar Waage

 

Trening i kunsthi foregår i kontrollerte former, og med en eller flere sølvrever på treningen. Når man skal begynne å trene en hund er det viktig at den i hvert fall har blitt 8-10 mnd., det er ikke sikker at den er moden nok da heller.

 

Det er to forskjellige typer hi hunder:   

1.Forliggere, som brukes til jakt på grevling.

Her er formålet at hunden skal oppsøke viltet i hiet, for så å ligge å "holde" det på plass til jegeren får gravd seg ned til hunden/viltet.

   2.Sprengere, som brukes til jakt på rev.  Her skal også hunden finne viltet, for deretter å angripe med stor tyngde og skarphet. Videre skal hunden bryte, for så å finne en ny gang å angripe fra. Er det nok "trykk" i hunden vil reven bli så usikker at den vil forlate hiet.   Det benyttes både dachser og flere typer terriere som hi hunder. Av dachsene er det stort sett kort og strihåret av normal størrelse. Av terrier rasene er det i hovedsak border-, fox- og tyskterrier som blir benyttet. 

 

Litt om hundens kvalifikasjoner:   

Her er noen viktige punkter som kreves av en hi-hund:  1.Hunden må ha veldig gode nerver. Når den skal ut på jakt, kanskje 2-3 meter under bakken i noen veldig trange hi-ganger, stilles det store krav til hunden. 2.Hunden må ha en passende størrelse, for å kunne bevege seg rundt i hiet.  3  . Hunden må ha jaktinstinktet, "hi-blodet" i seg. Dette er medfødte gener som ikke kan trenes opp uten at de er medfødt  . 

 

Litt om hi-prøver:

 Det er to forskjellige typer hi-prøver. En for forliggere og en for sprengere. Det som er likt for begge prøveformene, er at man skal slippe hunden ca. 2m. fra inngangen og at man har en total prøvetid på maks. 20 min. fra hunden slippes. 

 

 Hi-prøve for forliggere: 

 Her er gitteret inn til reven stengt etter det stående nåløye og på hylla. Hvis hunden søker gjennom disse gangene, så skal den være helt stille. Når den har gått gjennom vanngrav, liggende nåløye og gravd seg gjennom sandvollen skal den gjøre et kraftig angrep på reven, for deretter å trekke seg noen cm. tilbake og ligge å halse uavbrutt i 15 min. Den skal kun gjøre utfall mot reven hvis denne gjør tegn til å angripe hunden eller at den vil prøve å komme seg unna. Prøven avbrytes når dommeren gir beskjed om å koble hunden. 

 

Hi-prøve for sprengere  :

 Her er alle tre gangene inn til reven åpne. Hunden skal oppsøke reven i alle tre gangene. Når hunden kommer frem til gitteret skal den angripe med stor tyngde og skarphet. Hunden skal være intens under hele angrepet og virke irriterende på reven. Den skal hele tiden ligge tett inntil gitteret. En revesprenger skal være bevegelig og dermed bryte selv i alle tre gangene. Blir hunden liggende lenger enn 5 min i hver gang setter dommeren ned en plate mellom hunden og gitteret. Det ideelle er at hunden bryter selv etter ca. 2 min., og holder en like høy intensitet hele tiden. Ellers i hiet skal hunden være helt stille. Etter at hunden har gått for å oppsøke en ny gang, setter dommeren ned en plate ved det gitteret hunden forlater. Når den har vært i alle tre gangene er det også plate foran alle gitterene. Den skal nå vise at den er ærlig, ved at den oppsøker en gang hvor det er plate. Den skal også her være helt stille og oppsøke en ny gang. Nå har dommeren tatt opp alle platene, og hunden skal angripe for aller siste gang. Når hunden er ferdig skal den ha vært gjennom alle hindre i hiet. Hvis hunden går ut av hiet under prøven, gjør ikke det noe så lange det bare er en snartur og det ikke er gjentagende.

 

Litt om premieringer:

 Det er seks premiegrader på en hiprøve:   

 

CACIT: Kun på internasjonale prøver. Kan deles ut til beste dachs og til beste terrier som har oppnådd certifikat på prøven.   

 

Certifikat: Det deles ut certifikat til alle hunder som gjør et utmerket /optimalt arbeide.   

 

1.premie: For å få 1. premie, må hunden ha gjort et meget godt arbeide.   

 

2.premie: For å få 2. premie, må hunden ha gjort et godt arbeide.   

 

3.premie: For å få 3. premie, må hunden ha gjort et godtagbart arbeide.   

 

0.premie: Dette gis til hunder som ikke fullfører hele prøven."

 

 

Litt om kunsthiets oppbygning: 

 

Et kunsthi er sekskantet, med ca. 2 meter mellom hver vinkel, som hver ende fører til revekassa (D). Den har gitter ut mot hi-gangene, så de ikke blir noen kontakt mellom reven og hunden.Det er også en midtgang som også fører fram til revekassa.

Alle gangene er 20 x 20 cm. med diverse hindringer. Det er to nåløyer, et stående (B)  og et liggende(I). Begge er 30 cm lange. Det ene er 13x17 cm og det andre er 17x13 cm i bredde / høyde.

Det er også en vanngrav (C)  hvor de er 10 cm klaring mellom vannet og lokket.

Etter det liggende nåløyet er det en sandvoll (G) som hunden må grave seg igjennom.

I midtgangen heller deler av gangen, med en hellningsvinkel på 1:2.

 Denne fører ned i en brønn (F).

 Deretter må hunden hoppe fra brønnen og opp 60 cm til en hylle (E). 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trening av hihunder – og utvelgelse av avlsmateriale.

Skrevet av A. G. Schjervheim, og publisert i Dachshunden, nr. 2 1988.

 

Det å bli hihund er den tøffeste jobb man overhodet kan innvie en ung, gryende jakthund i.

Når den har tatt sin eksamen, skal den fryktløst og uten å blunke trenge ned mot jordens bekmørke indre, hvor den ofte må forsere selv de mest fornuftsstridige hindre, for deretter med ubendig overmot å angripe en fiende som overhodet ikke kan sees. Reven, og for all del grevlingen, sitter alltid med fire jokere på hånden i sine hjemlige gemakker. Den har til en hver tid full oversikt over hvor den skal forskanse seg for å vinne de strategiske fordeler. Det sier seg selv at å sette en unghund til en slik jobb ute i naturen uten en grundig rekruttskole, før den er både fysisk og psykisk moden for oppgaven, er like dumt som å slippe en tolvåring på ski utfor Romsdalshorn. En grunnregel bør være at bortsett fra vilt i ankelhøyde, d.v.s. mus og rotter som tilfeldigvis måtte komme i unghundens vei under oppveksten, bør den ikke settes i trening på rovvilt før den er kommet i 7-8 måneders alder, og har ”satt seg” så vel fysisk som mentalt. Med dagens mangfold og tilgjengelighet av kunsthi over store deler av landet, ser jeg ingen grunn til å utrede andre treningsalternativer her. I et kunsthi har man full oversikt, og kan støtte hunden når det trengs, samt avbryte treningen  på det rette tidspunkt. Dette siste er ikke minst viktig.

Man begynner gjerne treningen med reven i åpent bur eller i kunsthikittelen med alle lukene oppe, slik at lyset slipper godt til. Etter at man har fått unghunden til å ”tenne”, har jeg i hvert fall selv det prinsippet at jeg selv ikke griper inn med verken oppmuntring eller støtte så lenge hunden viser fremgang. En hihund under jord, ute i naturen, er verdens mest ensomme jakthund, og har kun seg selv å stole på. Derfor er det viktige at den selv i størst mulig grad får bygge opp sin egen selvtillit. Hovedprinsippet i hele hundens skolering bør være at den hele tiden tror at den finner ut av, og takler situasjonen selv.

 

 Forsøk aldri å skyve en unghund gjennom nåløyet eller vanngraven, om den ikke vil presse seg igjennom. Sett gjerne ned en plate bak hunden, og forsøk å oppmuntre og lokke den foran rovdyret i stedet. Eller enda bedre, om du har en annen, erfarenhund å slippe ned foran rovdyret i en av de andre gangene et øyeblikk, så er det i regelen ikke lenge før unghunden tenner for alvor, og sparker seg igjennom. Forutsetningen for siste metode er imidlertid at det er satt en plate bak ynglingen, slik at han ikke vender og oppsøker spetakkelet den letteste veien. Treningen skal foregå i små porsjoner og, såfremt mulig, avsluttes når hunden har mestret en ny oppgave og fortsatt har stort overskudd og positivt inntrykk av det hele. Altfor mange gryende stjerner er blitt ødelagt på grunn av overtrening i eierens umettelige iver etter å beskue den håpefulles fremganger. Og det er nesten alltid de største talentene som lider denne skjebne.

 Noe av det viktigste en har anledning til å lære en hihund nettopp i et kunsthi er spontane brytninger, dvs. å avbryte selv de skarpeste og mest intense angrep for å attakkere reven fra nye posisjoner, slik at sistnevnte får en sjanse til å forlate hiet og eksponere seg for jegeren under praktisk jakt. Dette er vel egentlig det momentet som man bør utsette lengst i treningsfasen, om det da ikke kommer helt spontant av seg selv. Om det motsatte er tilfelle, skal man være forberedt på at denne treningen, som er den eneste egentlige dressurpregede del i treningsfasen, (bortsett fra evt. utkallingsdressur) kan sette unghundens angrepsglød og intensitet noe tilbake i en overgangsperiode. Det beste er naturligvis om man får hunden til å bryte spontant for åpen scene, kun ved tilsnakk, uten å sette ned plate foran rovdyret. Om dette ikke virker, kan man med en dertil egnet pinne i den smale sprekken mellom gitteret og higangen, markere med et mildt rapp over snuten, samt behørig tilsnakk, at hunden bør trekke seg tilbake. Om dette heller ikke virker, bruker jeg å åpne lokket over hunden, og skyve denne tilbake under skarp kommando. Dette er etter min mening den viktigste og samtidig vanskeligste delen av hitreningen, fordi det er så store individuelle forskjeller mellom hundene. Og det er så hårfine grenser mellom for mye og for lite. Det innbefatter også hvor lenge man skal la hver unghund ligge foran rovdyret etter hvert som treningen skrider frem. Her kan det til og med være psykologiske forskjeller mellom de forskjellige higangene. Det er først og fremst her man gjør klokt i å søke bistand hos erfarne hifolk som har sett de fleste varianter av hihundmentalitet.

 

Ellers finnes det et markert skille mellom opplæring og vedlikeholdstrening, som også byr på nyansert balansegang mellom for mye og for lite. En erfaren prøvehund trenger for det meste kun en liten oppfriskning i ny og ne. Man skal også være klar over at det er relativt stor forskjell i overgangen fra kunsthi til naturhi. Her skal hunden lære seg å avsøke store, bekmørke hikomplekser uten faste mål og hindringer, og hvor ofte kan det ligge både en og flere rever inne. Man skulle tro at det var en enkel affære å finne en rev inne i et hi, men en oppdager ofte at dette setter krav til stor rutine i større hisystemer. Her har man intet annet å gjøre enn å være passiv observatør, mens hunden er sin egen læremester.

 

Den som kjenner seg kallet til å bli oppdretter med hijaktegenskaper spesielt for øyet, bør søke sitt avlsmateriale blant massive hiblodslinjer innenfor våre dachshundraser. Senere tids genforskning innenfor kynologien har fastslått noe som vi vanlige, dødelige,har tatt for gitt i alle år; nemlig at nesten ingen egenskaper har så lav arvelighetsgrad som jaktegenskapene. Nettopp derfor er det så viktig at forfedrene har dokumenterte jaktegenskaper i homogen linje så langt tilbake som mulig. Hvis jeg hadde adgang til statistikk, ville jeg også velge meg avlsmateriell fra linjer med så gode jaktnedarvere som mulig, dvs. studere halvsøskenkombinasjoner blant de forskjellige grener av forfedre, for å danne meg et gjennomsnittsbilde av gjennomslagskraften av jaktnedarving. Her ville jeg så blant de sunneste individene forsøke å sortere ut individer som så tidlig som mulig i livet eksponerte stor jaktlyst og skarphet kombinert med en velbalansert psyke. Det er ellers her, som i all annen avlsvirksomhet, kun de beste individene som er verdige å avle på.Så, plutselig etter lange, nitidige forberedelser, sitter man der og er oppdretter.

 - Da kommer den vanskeligste delen av hele prosjektet.

 Nemlig å være helt ærlig mot seg selv når man vurderer sitt eget oppdrett…..

Skitt jakt!

 

Om hi og hihunder

 

Alvin Mogensen fra Dachshunden nr. 2/1973

 

 

Hihundens alder

 Man innretter seg med prøvedyr, helst rev, anlegger et hi som ikke vil fylles med vann ved hver regnbygge, gjerne overbygget, så det kan være til vinterbruk også. Denne trening er ikke for barn, hva en hvalp viser teller ikke, alle hunder må være over 8 måneder før man begynner med dem. Oppover i alder er der neppe noen grense. Man tar gjerne med seg to hunder i kunsthiet, den ene viderekommende. Da vil den vise begynneren vitalitet overfor reven, men sørger for å ha tett gitter for reven, men samtidig skal det i kittelen være så mye åpning at hunden får se mest mulig av reven, gjerne helt i brystbilde. Da vil den nye hunden få se en frisk tandgard når den nærmer seg kittelen. Man lukker hele hiet opp så mest mulig foregår over jorden og fritt. Kommer hunden med angrep og hals, roser man den uten stopp. Er man kommet så langt at hunden viser angrepslyst foran gitteret, er man et stykke på vei, men vær ikke sikker på en prøvehund av den grunn. Det kan komme tilbakefall siden, om det er en pyse når det blir mørkt og mer alvor, men slutt her første dagen. Det kan være farlig å vente at en hund skal kunne alt første dagen, od den deretter sammen som overtrent.

 

Neste treningsdag forsøker man å få hunden til å arbeide i hi og mørke, ved å lukke luken over hunden. Går dette, er man et stykke på vei, da forsøker man å sende den inn av inngangen. Blir også der kontakt, kan man nok smått begynne forsøke med forsering av hindringer som nåløyet, hylle, vanngrav og til slutt sandvold. Den må forsøke i små etapper som liten, større og større til den har målet. Men ta ikke alt på en gang, avbryt hver dag treningen mens hunden er på topp av ytelsen. Den må ikke slite seg ut og komme frem og meldeferdig med det, nå er moroa over, da har man kjørt for lenge. En halv time er nok, og gjerne mindre når hunden kan gemet.

Man må under hele treningen gi hunden det inntrykk og den følelsen av at det er den som er reven overlegen. Man roser hunden og flytter på reven, et knep er å dreie reven bort i det øyeblikket hunden kommer med et utfall. Da tror den at nå ble reven redd og flyttet seg, og det kan være fordelen ved en dreiekittel. Da bryter hunden lynrapt, og søker ny angrepsplass, og det er meget viktig den taktikk hunden her viser om den senere skal brukes til jakt i naturhi.

 

Treningsdyr

Rev er langt å foretrekke fremfor grevling. Reven er mer vital og kvikk bevegelig, lommer med snerring mot hunden når de går på gitteret, og skulle den klype en hund i nesen blir de ikke skremt som har jaktlyst, og har man drevet med hihund en stund ute, kan man høre på målet om det er rev eller grevling man har for seg. Det samme kan man ved kunsthi, der er mer fart over reveprøver enn grevlingprøver.

 

 

Grevling som prøvedyr anvendes ikke i Finland eller Danmark, og det kan vel føres dit hen at de driver en omfattende revejakt fra hi, og da vil de ikke opphisse sine hunder på grevling, da man ute forsøker å holden dem unna grevlinghi, hvor de sliter til ingen nytte og spiller tid, som kunne anvendes til morsom hijakt på reven. Skal man endelig anvende grevling som prøvedyr, må den, som reven, være avskjermet med gitter. Reven er også lettere å håndtere, spiser mindre, grevling er en tung stribukk som eter som et slakterisvin.

 

Utkalling

Fra Sverige har vi også fått denne presang. Det foregår etter ordre fra dommeren når hunden har oppfylt alle andre krav på prøve til premiering, at man skal kalle hunden ut av hiet, mens den ligger med angrep på reven og kun har vært i hi noen minutter. En slik hund må det gå helt trill rundt for. Den må jo nærmest oppfatte dette som om den er i ferd med noe galt, så jeg advarer mot å bruke denne utkalling til nybegynnerhunder, og har sett det gi utslag i at hunden kommer opp midt under treningen eller prøven og spør om ikke der ble kallet på. Forsøker med hunden om den har gemytt til det når den er eldre i tralten, den kan premieres foruten utkalling.

 

Prøver

Skal en ny hund møte til prøver, og man ønsker seg det beste resultat, kan man hjelpe den litt på vei. Fore svakt, særlig prøvedagen, sett hundne i skygge mens den venter på tur, la hundne gå i band, ikke bæres fram på arm,, løp en tur med den før start så den myker seg opp. Overvåk hva hunden har av mangler under prøven, det kan komme til nytte ved senere trening.

 

Hijakt

Den ferdigtrenete hund og premierte sådan, er det liten fare ved å slippe i naturhi. Den er nå så trenet i taktikk at den lett klarer å unngå store angrep fra reven, og den forstår å bryte av foran rev og søke ny angrepsplass, og dermed slipper man forliggerarbeid i naturen også, som senere vil ende i for harde, seige angrep fra hunden. Som ung har jeg opplevet at vi sto i timesvis og ventet mens den ubrukelige hund som lå som seig forligger, på lang sikker avstand fra reven, og halset monotont og reven hadde det utmerket. Den sov tornerosesøvnen mens vi stivtælet. Dette forliggerarbeid ville man slippe om man hadde en kunsthitrenet hihund. Den ville komme ut og skiftet plass, dessuten gjøre sine angrep korte og eksplosive, som reven ikke liker, og sprinner. Jakter man voksen rev er det liten fare for at hunden kan gå seg fast, den kan passere de samme fortrengninger som reven.

 

 

Formålet med hiund på hijakt

 

Formålet er, som det står i NKK-regler for så mange andre raser, "å bringe vilt for skudd", og denne setning er dekkende nok for hihundens oppgave, og da er hijakt sport, som meninger er, og en herlig opplevelse. De som har skutt rev fra hi slutter sjelden, de er grepet av spenningen for livet